lillerokke

Folk har ikke samme slags stjerner. For dem som reiser, blir stjernene veivisere. For andre er de ikke annet enn små lysflekker. For de lærde blir de til problemer. (...) Men alle disse stjernene er stumme. Du derimot, du vil ha stjerner som ingen andre har (...) Når du ser på himmelen om natten, så vil du synes at alle stjerner ler, fordi jeg bor på en av dem. Og derfor kommer du til å ha en stjerne som kan le. (Fra "Den lille prinsen" av Antoine De Saint-Exupéry)

Uken min har vært fylt til randen av superkoselige frokoster og middager med venninner, kinobesøk, gode og dype samtaler, lesing, savn, litt jobb, mye god kaffe, latter, tårer, istesting osv..
En av de beste ukene jeg har hatt siden nyttår tror jeg! Det er godt å kjenne at jeg kan leve litt igjen. Jeg har jo kunnet leve hele tiden selvfølgelig, men ikke på samme måte.
Det har ikke vært langt mellom smil og tårer, og samvittigheten for at jeg hadde det gøy, var heller ikke langt rundt hjørnet. Jeg har visst at det har vært feil å kjenne på det, men samtidig så er det vanskelig å skyve følelser bort. 

Nå kjenner jeg at jeg gleder meg mer over hver dag. Litt av livsnyteren i meg er tilbake, og jeg kjenner at jeg kan like å leve igjen. Jeg setter mye mer pris på de små tingene i hverdagen, og nyter hvert eneste gode sekund. Jeg elsker å le!

Livet går videre, selv om jeg mistet en av de personene i livet mitt som betydde egentlig alt. Tiden har ikke stått stille, selv om jeg kanskje har det.
Jeg tror fortsatt ikke at det er noe mening i dette, og det kommer ikke noe godt utav alt det vonde, men jeg har lært mye. Lærer mye, og erfarer. Det er ikke lett, men jeg tror tiden leger alle sår. De gror ihvertfall, litt etter litt.
Når de tunge dagene er der, så vet jeg at solen kan skinne rundt neste hjørne. Fordi jeg har erfart at den gjør det. Det vil ikke være slik for alltid. Alt vil bli bedre.

Nå pakker jeg sammen på kontoret, og drar over fjellet for å tilbringe helgen sammen med familie og venner. 
Sammen er vi sterke, og sammen kan vi klare alt!

God helg :)

Allerede,
men ennå ikke i land.
Jeg bare skimter
en genuin, Gud
Himmelrik,
men det jeg jager er deg
La meg se deg
helt som du er

Hvorfor føles du så fjern
Noen ganger, når jeg vet du er nær?
Hva er dine tanker nå?
Svaret drøyer og du lar meg vente.

Når mørket omgir meg
Og smerten tar et grep om mitt liv,
Har du alltid vært den samme
Og jeg trenger deg

Hvor lenge må jeg rope,
Før mine bønner høres
Og du svarer meg?

Hvor lenge må jeg vente,
før jeg igjen erfarer
At du griper inn?

Jeg trenger deg igjen,
Igjen, igjen og igjen

 

Alt minner meg om deg idag. Alle lydene, stemmene, luktene, følelsene, tekstene. Jeg finner deg i alt det jeg gjør.
Jeg finner deg i mennesker jeg prater med, sanger jeg synger.
Du er nær, men likevel så langt borte.
Jeg kan gå bortover gaten, og kjenne igjen den gode parfymen du brukte. Er jeg i klesbutikken kan jeg kjenne borti de samme klærne du hadde. I matbutikken ser jeg maten du alltid handlet. 

Det er vondt å se deg leve, når du ikke finnes mer. Likevel så lever vi videre.
Idag ringte jeg mobilnummeret ditt, selv om jeg visste at jeg ikke ville komme til noe annet enn en svarer. Håpet var der. Sorgen inni meg har blitt til sinne. Tårer er ikke nok.
Du er borte for alltid, og det er så sinnsykt urettferdig. Egentlig vil jeg bare legge meg under dyne og skrike, jeg kan det også, men det kommer ikke til å forandre på noe.

Håpet om at vi en dag skal møtes i himmelen er der. Håpet er sterkere enn døden, og lyset sterkere enn mørket.
Jeg klamrer meg fast i det med alt det jeg har.





 

Jeg må bare fortelle at jeg har hatt så vanvittig lite penger de siste månedene! Noen ganger vet jeg ikke helt hvordan ting skal gå rundt og halvåret til nå har vært utrolig tungt!
Men jeg skal også fortelle deg det at: Jeg finnes ikke bekymret! Jeg er aldri sulten, og hver eneste dag går det rundt på en eller annen måte. Jeg har en fantastisk familie og fantastiske venner som innimellom setter over litt penger til meg, inviterer meg på middag, sender meg noe i posten..
Det har alltid ordnet seg! Jeg er velsignet med fantasiske folk i livet mitt..
 
Vet ikke hvordan jeg skal få utrykket nok hvor takknemlig jeg er!! Dere vet hvem dere er, og dere er gull!

Når jeg lagde meg en blogg igjen denne gangen var jeg usikker på hvor ofte jeg ville skrive, og hvor mye jeg ville skrive, fortelle, og hva jeg egentlig ville at bloggen min skulle handle om. Det er jeg fortsatt! Vi får se hvor veien går.

Denne helgen har jeg brukt på å finpusse på tekster jeg har skrevet, spilt mye gitar, plassert fine minner i rammene på veggen, spist is med venninner, sanket fregner, søkt på skoler, passet to små prinsesser og nytt det fine vårværet ute.
Våren er favorittsesongen min. Jeg liker den bedre enn sommeren.
Jeg liker at alt blir nytt, alt som spiser og gror, blomstrene, frisk luft og vakker vårsol. Det som føltes skikkelig tungt, letter plutselig litt ifra hjertet, og ser lysere ut.
Som pappa ville ha sagt det: du vet at tankene fornyes når det umulige ser logisk ut. Og slik er det.

Som noen av dere vet fikk dette året en røff og hard start, og hardt vil det nok være en stund, men jeg håper og tror at livet
blir litt lettere og lysere sammen med årstiden. At noe av det vonde får gro, og at det spirer ut noe godt ifra det som har vært.

Nyt vårdagene og uken som kommer, så skal jeg oppdatere mer igjen seinere!

random bilde av meg og ene bestevenninna mi som jeg savner innmari mye ,ifjor sommer!